Jeg har i de siste fem år sett bakover på europeisk kunsthistorie og hentet inspirasjon derfra, særlig fra renessansen og framover. Samtidig forsøker jeg å fortelle noe om min egen tid, eller rettere sagt det 20. århundre (som jeg selv er et ekte barn av). Derfor har jeg gitt disse verkene en felles benevnelse: «20. århundre – mitt århundre». Et århundre som jeg betrakter som det mest brutale i menneskehetens historie. To hendelser ruver framfor noe annet: de to verdenskrigene, som til sammen ofte blir kalt den store europeiske borgerkrigen. Og den kalde krigen etterpå med stedfortredende kriger, og atomtrusselen. I noen av maleriene har jeg gjengitt portretter av kjente eller mindre kjente personer (det er ikke mulig å ta med mange) som var med på å prege århundret – i positiv eller negativ forstand.

Det kan virke forvirrende at jeg benytter kjente verker fra kunsthistorien som opplegg eller bakgrunn for disse arbeidene, når de jo skal handle om det 20. århundret og framover til nåtiden. Men jeg har lenge følt at Europa må søke tilbake til sine egne kulturelle røtter – som jeg mener er under angrep i dag – og ikke nødvendigvis alltid skjele til kinesisk, arabisk eller afrikansk kultur.
Med disse arbeidene peker jeg helt bevisst tilbake på den europeiske kulturarven, som er den gresk-romerske og den kristne arven. En arv som har bidratt så mye til verdenskulturen.

Johan Knoff 8-8 2015